Kjære Ole-Thomas. Jeg vet naturligvis at du fysisk ikke lenger er blant oss. Derfor kan det virke litt rart at jeg henvender meg direkte til deg, som om du fortsatt var her hos oss. Når jeg likevel gjør det, er det fordi det oppleves slik. Hver eneste dag tenker vi på deg, savner deg - og spesielt i dag. Det er i dag ett år siden den fatale ulykken skjedde. Uten tvil var det den verste dagen i våre liv.
Kun de som har opplevd tilsvarende, kan forstå hvordan det er å brått miste et kjært familiemedlem. I ettertid er det nesten et under at vi klarte å komme oss gjennom dagene, ukene og månedene etter ulykken.
Jeg har ofte tenkt tanken: Når jeg, som "bare" var onkelen din, tok det så hardt, hvor ufattelig tungt og vanskelig må det da ha vært for de tre som tross alt sto deg aller nærmest - din mamma, pappa og lillebror. De var så stolte av deg, så uendelig glad i deg. Sammen hadde dere lagt planer for fremtiden. Så ble alt brutalt omgjort til bunnløs sorg og fortvilelse.
Sorgen og savnet er der fortsatt, Ole-Thomas. Slik vil det alltid være. Det er ikke mulig å komme over en slik opplevelse. Vi kan kun lære oss å leve med det som har skjedd.
Hvis vår oppgave her på jorden er å være medmenneske, da oppfylte du din oppgave med glans, Ole-Thomas. Minnegruppen som ble opprettet på Facebook har mer enn to tusen medlemmer. Den er full av vakre minneord og bilder. Minnegruppen viser at du var en høyt elsket gutt med flere venner og bekjente enn de fleste av oss.
Din væremåte, ditt gode smil og din glade latter, Ole Thomas, vitnet om at du hadde et godt liv. Selv om det ble så altfor kort, var det likevel godt. Nå er det opp til oss å verdsette og glede oss over det du ga - det du var for oss. Du ga oss mange fine minner å tenke tilbake på.
Vi skal hegne om minnet ditt, Ole-Thomas.
Hvil i fred, gutten vår!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar