Kjære Ole-Thomas. Jeg vet naturligvis at du fysisk ikke lenger er blant oss. Derfor kan det virke litt rart at jeg henvender meg direkte til deg, som om du fortsatt var her hos oss. Når jeg likevel gjør det, er det fordi det oppleves slik. Hver eneste dag tenker vi på deg, savner deg - og spesielt i dag. Det er i dag ett år siden den fatale ulykken skjedde. Uten tvil var det den verste dagen i våre liv.
Kun de som har opplevd tilsvarende, kan forstå hvordan det er å brått miste et kjært familiemedlem. I ettertid er det nesten et under at vi klarte å komme oss gjennom dagene, ukene og månedene etter ulykken.
Jeg har ofte tenkt tanken: Når jeg, som "bare" var onkelen din, tok det så hardt, hvor ufattelig tungt og vanskelig må det da ha vært for de tre som tross alt sto deg aller nærmest - din mamma, pappa og lillebror. De var så stolte av deg, så uendelig glad i deg. Sammen hadde dere lagt planer for fremtiden. Så ble alt brutalt omgjort til bunnløs sorg og fortvilelse.
Sorgen og savnet er der fortsatt, Ole-Thomas. Slik vil det alltid være. Det er ikke mulig å komme over en slik opplevelse. Vi kan kun lære oss å leve med det som har skjedd.
Hvis vår oppgave her på jorden er å være medmenneske, da oppfylte du din oppgave med glans, Ole-Thomas. Minnegruppen som ble opprettet på Facebook har mer enn to tusen medlemmer. Den er full av vakre minneord og bilder. Minnegruppen viser at du var en høyt elsket gutt med flere venner og bekjente enn de fleste av oss.
Din væremåte, ditt gode smil og din glade latter, Ole Thomas, vitnet om at du hadde et godt liv. Selv om det ble så altfor kort, var det likevel godt. Nå er det opp til oss å verdsette og glede oss over det du ga - det du var for oss. Du ga oss mange fine minner å tenke tilbake på.
Min første reaksjon da jeg fikk vite om ulykken, var at jeg ble sint på deg, Ole Thomas. Jeg ble sint fordi du hadde kjørt så fort, jeg ble sint fordi det medførte at du døde fra oss. Det å bli sint, var min mekanisme for å beskytte meg selv – fordi det gjorde så ufattelig vondt å høre ordene «Ole Thomas» og «død» i samme setning. De ordene passet ikke sammen. Jeg ville ikke akseptere den setningen – jeg vegret meg mot å la de ordene få synke inn.
Det å kjøre uansvarlig - det var liksom ikke deg, Ole Thomas. Du var slett ikke en av disse såkalt «værstingene» som det snakkes og skrives om i media. Derfor har jeg tenkt mye på hvorfor bilen kunne ha en så stor hastighet.
Jeg innbiller meg at du gjorde den samme feilen som så mange av oss andre har gjort: Du såg en rett strekning og skulle bare teste styrken på motoren. Klampen i bånn - kun en liten strekning, kun en liten stund. Så skulle du senke farten igjen. Jeg innbiller meg det var slik du må ha tenkt.
Likevel – at dette kunne skje, at det kunne gå så fryktelig galt, er noe jeg fortsatt ikke kan forstå. Du hadde ditt eget firma i transportbransjen, du var redd for å miste lappen, du var en erfaren kjører av racerbil. Hvis du mente at din egen far ikke kjørte forsvarlig nok, snakket du til ham. Du var rett og slett en forsiktig, ansvarsfull gutt. Derfor får jeg ikke dette til å stemme, Ole Thomas.
Spørmålet som gnager og ikke slipper taket, er hva som kan ha skjedd i sekundene før det smalt. Var det noe som forstyrret oppmerksomheten din? Ringte mobilen? Kanskje kveldssol i øynene? Var det noe galt med bilen? Eller kanskje noe så banalt som at et lite dyr løp over vegen?
Jada, jeg vet det. Unansett årsak til at det gikk så forferdelig galt, så vil ikke noe kunne bringe deg tilbake til oss. Venstresvingen var der, treet sto der – og så var det gjort. Ditt og to jenters liv var dessverre over.
Det var hjerteskjærende å se deg i kapellet på søndag, Ole Thomas. Du, den alltid smilende og glade gutten, lå der livløs. Bestefaren som du er oppkalt etter, sa at det var feil Thomas som gikk bort. Jeg for min del tenkte tilsvarende – at hvis det hadde det vært mulig å bytte plass med deg, så hadde jeg gjort det. Det skulle ikke forundre meg om flere av de andre tenkte den samme tanken. Det vitner om hvor høyt elsket du var.
At du ikke lenger er hos oss, Ole Thomas, er ubeskrivelig vondt. Men det er også ubeskrivelig vondt å se sorgen og smerten hos de viktigste personene du forlot - din mamma, pappa og lillebror.
Det er min overbevisning at etter døden kommer fred – fred for alle mennesker. Den tanken holder jeg fast ved nå, den tanken gir meg en smule trøst – at du i hvert fall har fred, Ole Thomas. Fysisk er du dessverre død, men i tankene og i følelsene til mange av oss lever du fortsatt. Det vil du alltid gjøre.
